Det er sånn vær vi vil ha… Vakker solnedgang over Trondheim.

I stedet har vi dette…

Det som provoserer meg mest, er østlendingene. På vei til Bergen hørte vi på Radio Norge. Der presterte de å si at de venta på det gode været! De hadde 20-22 grader og sol/sky… Det var altså ikke bra nok. I Oslo er det ikke sommer før gradestokken viser 25 +++  og det er strålende sol fra skyfri himmel. Jessda…

Jeg har ikke behov for strålende sol fra skyfri himmel, eller at gradestokken bikker mot 30 grader. Det eneste jeg forlanger er at det er regnfritt, fritt for kald nordavind og at gradestokken bikker over 20 grader. Det kan godt være skyer, med glimt av sol. Jeg er ikke så kravstor. Hører dere? JEG ER IKKE KRAVSTOR!!!! Så kanskje værgudene kunne fordelt godværet bittelitt?

Ellers så har jeg vært på ferietur til Bergen. Jeg og tante kjørte først til min kjære bror og familie i Ålesund-området. Dagen etter satte vi kursen mot Bergen. Det gikk faktisk ganske så fint å kjøre. Mange naturlige stopper i form av 4 ferger fra Ålesund til Bergen, så det ble ikke så lange bolker. På veien møtte vi turister, sauer, geiter, kyr, turister, trailere, lastebiler, biler med kanoer på taket, trailere, turister, geiter, kyr og sist men ikke minst: syklister.

I Bergen var vi som turister flest, foruten at vi kjente byen som vår egen bukselomme. Vi dro til Akvariet og opp til Fløien. Det var vel det mest turistiske (nytt ord?) vi gjorde mens vi var der. Det var forresten ganske så fint vær der. Noe regn på torsdags morgen, men det forsvant (og kom tilbake) og det ble ganske så fint. Varmt og godt. Jeg møtte venninner fra da jeg gikk på videregående der, og det var kjempekoselig. Jeg satt på samme stol i 4 timer, og var rimelig maroder i rumpa da vi skulle gå.

Bevis på fint vær i Bergen.

På fredag kjørte vi videre, i retning Vågåmo. Det var rimelig lett å finne fram. Jeg skrudde av “Nora” før vi kom til Voss. “Nora” er GPS’n til pappa. Dama som prater heter Nora. Vi lå over på Vågå Hotell. Der var det ganske så bra. Faktisk bedre enn Thon Hotel Bergen Brygge, hvor vi lå når vi var i Bergen. Vi kom hjem lørdag, i halv ett tida på dagen.

En fin tur. Jeg var ganske sliten i gassfoten, så det ble full avslapping på verandaen da jeg kom hjem. For det var jo faktisk fint vær den dagen.

Siden da har jeg ikke gjort stort. Det har jo regnet….

I mellomtiden reiste jeg til andre spennende steder. Som Sverige (??), Tyskland, Danmark, England, Kreta, Gran Canaria….osv. Men suget etter å reise til USA var der fortsatt. I 2006 begynte jeg og ei venninne (Lisa) å planlegge en USA-tur. Vi skulle få ligge hos tanta hennes, som jobbet på Sjømannskirken. Men siden jeg var fattig lærling var det vanskelig å skaffe nok penger. Turen ble skrinlagt, for min del. Og Lisa måtte reise alene. Hun hadde likevel en flott og bevigenhetsrik tur, til min store ergelse…hehe.

I 2008 begynte vi nok en gang å planlegge en tur til USA. Og denne gangen hadde jeg muligheter til å SPARE! Feriepenger og skattepenger gikk rett inn på sparekontoen, og reisen ble bestilt. Endelig skulle jeg får dra til landet der alle drømmer blir til virkelighet! Vi bestilte i oktober 2008…og reiste i september 2009. Lang ventetid, sa du? ALTFOR lang ventetid! Men den som venter på  no godt…..

Dagen nærmet seg og jeg ble syk. Hostet slim så det sto etter. Men legen ga meg antibiotika og beskjed om å ta det med ro. Jeg hørte på legen, og frisk ble jeg. Klar for tur!

Reisen over tok jo en hel evighet. 15 timer med reising kan ta knekken på hvem som helst. Da vi endelig kunne labbe inn på hotellrommet, etter å ha hentet leiebilen, fått parkert etter mye om og men og dradd koffertene med oss, var vi rimelig slitne. I allefall jeg. Men vi bestemte oss likevel for å vandre en liten runde i området. Det ble en kort tur og vi spiste middag/kvelds på hotellet. God mat, men jeg var så sliten at jeg var kvalm. Mojitoen som jeg lenge planla å drikke da vi kom frem, ble utsatt til dagen etter. Klokken 20.00 var jeg i seng og slokna omtrent før jeg nådde puta. Klokken 07.00 var jeg våken som et lys og hoppa i dusjen. Og slik fortsatte det i flere dager…

 Dette synet møtte oss da vi kom til Santa Monica andre dagen vår i Los Angeles. Flotte bølger og Baywatch-hus. Mitch var ikke å spore…han lå vel drita full i en grøftekant en plass.

Vi dro til Las Vegas etter et par dager i Los Angeles. Turen tok rundt 5 timer ellerno. Lisa kjørte mest under hele USA-turen. Jeg kjørte kun da vi dro til Las Vegas. Dette fordi det i leiekontrakten sto at fører må ha hatt førerkortet i minst 12 måneder. Så vi brøyt lover i et par timer på vei til Las Vegas. Vegas er et kapittel for seg selv. Det var rimelig fasinerende med alle lysene og striptease-reklamene. Det beste med Vegas var hotellet. Et digert hotell som het Stratosphere Tower. Det hadde et digert tårn, som ruget ca 900 fot over bakken. Med observasjonsdekk, restaurant og tivoli (!) på toppen. Vi var på observasjonsdekket den siste kvelden og fikk sett hele Las Vegas, 360 grader. Tivoliet prøvde vi oss IKKE på. Det var ille nok å kjenne ristningene av det inne i observasjonsdekket…flerfoldige hundre meter over bakken. Det var forresten meget varmt i Las Vegas… sånn ca 40 varmegrader hver dag. Alle har vel hørt at det også kan bli meget kaldt på natta i ørkenen. Det stemte ikke i Las Vegas…. Vi var vel heldig om gradene sank til 30 på kveldstid. Vi shoppa litt når vi var der… vi endte begge opp med hver vår veske til en meget “fin” pris. Nå er jo uansett prisene der borte billigere enn her. Jeg betalte ca 80 dollar for min. Som er rundt regnet 4-500 kroner. Egentlig ikke så ille.

Til venstre ser du tårnet til hotellet. Over ser du meg og utsikten vår fra hotellrommet.

Mens vi var i Vegas, dro vi til Grand Canyon. Vi valgte Grand Canyon West Rim, hvor de har Skywalken. Da jeg skulle spørre infoen på hotellet om veidireksjoner til West Rim, fikk jeg beskjed om at det var på egen risiko at vi dro dit. Det var HELE 3 mil med grusvei!!! Jeg bare så rart på henne, og forklarte at grusveier var jeg vant til. Så det skulle ikke være noe problem. Hun syntes vel jeg var rar…eller tøff…og ga med veidireksjonene. Vi fant byen hun nevnte på GPS’en (Lisa hadde med GPS…fantastisk oppfinnelse!) og plottet den inn. Så slapp jeg å se på arket jeg fikk av henne. Begge satt og tenkte på hvor farlig denne grusveien kunne være, siden hun sa det var på egen risiko. Vi kom omsider frem til denne farlige grusveien, og fant raskt ut at det var en helt vanlig grusvei. Ikke så ille faktisk, sett bort fra alt støvet da. Det gikk ikke an å kjøre fort, for bilene foran støvet oss ned. Man er da i en ørken!

Vi kom frem til Grand Canyon uten noen problemer. Parkerte bilen, gikk inn og kjøpte billetter (som kosta mere enn vi trodde) og satte oss i bussen som kjørte oss til Skywalken. For en opplevelse! Grand Canyon anbefales til ALLE. Vel…dere som har barn bør enten ha de i vogn eller i tau. Det finnes nemlig ikke rekkverk der. Det var storlagent å være der! Vi gikk begge helt utpå kanten…hvor det var ca 1200 meter rett ned. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, men jeg tror det var så høyt at det var over min fatteevne.

Skywalken var derimot noe helt annet. Der gikk man utpå en slags bru, med glass. På sidene var det glass og betong (eller noe i den duren) under deg, så da gikk det fint. På midten var det KUN glass…og under glasset var det 1200 meter med luft….før man nådde bakken. Denne tanken var ikke så god å ha med seg, fant jeg ut. Da jeg sto og så utover rekkverket, hoppet det en mann opp på rekkverket og tok bilder av meg. Jeg ble, for å si det mildt, meget overrasket! Og “litt” redd… Alle lo godt, selvsagt. Det gjorde jeg også, etterhvert. De skulle ha photoshoot. Og så hyggelige som vi er, så takket vi jo til det! Vi kunne selv velge om vi ville ha bildene etterpå. Dere kan jo gjette hva vi valgte?

Lisa etterligner ørnen bak.                                                               

Etter fire dager i Las Vegas var det klart for avreise til Los Angeles igjen. Jeg var i grunn glad for det. Fire dager i Vegas var nok for meg. Alle bling blingene, farger, folk, konstant plinge-lyder i lobbyen fra alle pengeslukemaskinene gjorde at jeg var meget klar for avreise. Lisa har sikkert kunnet vært der i flere dager, da hun storkoste seg der! Vi heiv oss inn i bilen med AC’n på full guffe og freste avgårde. Det ble spilt mang en cd mens vi kjørte, og en av de var Beatles. Den sang vi oss gjennom begge to. Morsomt med god musikk i bilen.

Vi kom frem til Los Angeles uten problemer, og fant frem til motellet vi skulle bo i for natten. Der måtte vi dele verdens minste motellrom og seng. Det var heller ikke hvert sitt sengesett…neida! Jeg endte opp med sengetrekket som var over senga, og Lisa endte opp med den såkalte dyna (les; laken). Det funka da greit. Før sengetid gikk vi for å finne en restaurant. GPS’en kan brukes til så mangt, så med den søkte vi opp restauranter i nærområdet. Vi fant en som virket grei, og lusket dit. Hele 500 meter ellerno. Da vi kom inn, konkluderte Lisa raskt med at vi nå delte restauranten med byens seniorer. Jeg enset ikke folket som var der da jeg gikk inn, men lukten avslørte plassen. Dette er en restaurant som selger mest før klokken 16.00. Men maten var da god den, selv om lukten ikke akkurat gjorde at mat fristet som mest. Er man sulten, så går vel det meste. Da vi gikk ut igjen, la også jeg merke til alle de eldre som spiste der. Men betjeningen var koselig og verken jeg eller Lisa ble dårlige av maten (eller lukten…). Vi la oss i senga vår, satte på tven og sovnet etterhvert….og begge gledet seg til vi skulle ta over leiligheten i West Hollywood!

Leiligheten svarte til forventingene. Før vi tok over leiligheten, handlet vi inn mat. Vi dro til Sjømannskirken og kjøpte norsk snop, pålegg, knekkebrød og brød. Alt det andre handlet vi på vanlig butikk. Vi hadde det litt travelt da vi endelig kom oss inn i leiligheten. For heller ikke det var enkelt. Det var godt forklart hvordan vi skulle finne nøkkel og slikt til døra. Jeg lette febrilsk, Lisa lette febrilsk…men noen nøkkel var ikke å finne. Ikke skjønte jeg hvilken leilighet som var vår heller, så vi kunne ikke kjenne på noen av dørene. Til slutt måtte jeg ringe huseieren, som først ikke tok telefonen. Panikken grep meg… Jeg prøvde igjen, og hun tok telefonen! Hun kunne fortelle meg at døren var åpen og nøklene lå på bordet inne. Eeh..javel ja! Det var godt å vite, tenkte jeg. Enn om hun kunne sagt i fra om dette litt tidligere.

Den etterlengta duppen vi hadde planlagt gikk rett i vasken. Nå var det bare å hive seg i dusjen og gjøre seg klar til Connie og Laraine (våre amerikanske venner) kom og hentet oss. Og vi rakk det akkurat. Det ble middag og standup-show. Skikkelig moro!! Jeg som trodde jeg ikke likte slikt… Etterpå dro vi innom Ralphs for å handle drikkevarer, så dro vi “hjem” til oss. Skikkelig jentekveld, med drikkeleker og avsløring av både det ene og det andre. Ute på “the patio” hadde vi boblebad. Klokken 02.00 hoppet vi alle opp i det og drakk videre. Det ble en våt aften, men moro var det! Dagen etter tilbragte vi inne…

Vi gjorde mye i Los Angeles. Egentlig for mye til å kunne summere opp alt. Det gidder jeg bare ikke. Vi dro til SeaWorld i San Diego. Der så vi en Shamu, eller spekkhogger som det også heter. Vi så også mange andre dyr, selvsagt. Men Spekkhogger-showet var spektakulært. Akkurat som man har sett på TV, egentlig. Og reklamen før det startet handler selvsagt om at drømmer blir til virkelighet…. Vi var på Universal Studios. Tok alle “rides’ene”; The Simpsons Ride, som overrasket oss totalt! Jurassic Park Ride, som egentlig skremte vettet av oss på slutten…hehe. Mumien, som også overrasket oss og som ga Lisa støv på øyet midt under hele greia.

Vi shoppa på Universal City Walk, både til oss selv og til andre. Mest til andre egentlig. Vi var på Hollywood Blvd, gikk på Walk of Fame. Så hånd- og fotavtrykkene til de fleste som hadde det. Fikk med oss en konsert på Kodak Theatre, med Kelly Clarkson. Var på talkshow med Jay Leno, først en halv gang..så en hel… Var på taping av en ny sitcom som heter “Hank”, med Kelsey Grammar. Det var morsomt, men langdrygt. Vi så kjendiser. Fikk autograf av Kat Von D. Hun var meget jordnær, og kunne fortelle oss at hun elsket Norge, vi måtte hilse alle i Norge og hun var forelsket i Odd Nedrum. Kanskje hun har sett penisen hans? Maleriet altså…

Vi møtte rare mennesker. Hun ene var vakt ved The Chinese Theatre (hvor alle hånd-og fotavtrykkene er). Jeg ville dra dit igjen for å få tatt bilder, men det var selvsagt avstengt pga. premiere på en film. Den samme filmen som Jennifer Garner snakka om på Jay Leno show (der vi var publikum), “The Invention of Lying”. Vi ble stående og prate med denne eksentriske dama i 40-årene. Hun var afroamerikansk, hadde bleika kort hår, tenner som ikke ligna grisen, helt ufattelig SYKE negler og pittelita. Men noe så rett frem, kan man lete lenge etter. Hun tror jeg at jeg alltid vil huske. Vi prata vel med henne i hvertfall et kvarter. Og ble påmint om at alder bare er et tall!

Til venstre ser stjerna til MJ. Litt vemodig å se den. Ovenfor har du Santa Monica Pier, tatt i sepia farger. Så den fikk litt 50-talls stil!

I bilen til Connie, cabriolet. Vindfullt! Ovenfor, tatt i fart i bilen til Connie. Solnedgang over Burbank.

Dette skiltet var egentlig reklame for et byggefelt, Hollywoodland. Men da det bare forfalt, etter prosjektet var over, overlot de skiltet til byen. Som da tok bort “land”. Derfor Hollywood! Det andre bildet er en spekkhogger (Shamu som det også heter).

“The long and winding road” – til venstre. En murvegg med flagget til USA. Syns det var litt stilig!

Jeg har sikkert kunnet skrevet om dette i dagesvis, men det er jo meningen folk skal orke å lese også! Turen var fantastisk. Mange opplevelser. Det beste med hele turen, for min del, var Grand Canyon! Dit vil jeg tilbake igjen. Jeg vil tilbake til USA, generelt. Ikke bare til Los Angeles, men til sørstatene, New York…se landet, ikke bare byene! Håper jeg en gang kan få til dette.