Det er så mangt man kan mimre om fra barndomstiden. Jeg mimrer ofte om lek og moro med venner og familie, men også like ofte om bøkene jeg leste. Evt. bøkene mamma leste. Det er kanskje mer rett…
Selv kan jeg ikke huske at de var så veldig pedagogiske, i forhold til hva bøker gjerne er nå. For nå skal nemlig bøkene lære barna noe, enten de vil eller ikke. Det er pedagogikk i alle barnebøker, og det er vel og bra. Men de bøkene jeg husker best, er absolutt ikke veldig pedagogisk. Etter å ha sett igjennom de, er det kanskje en av de som er tydelig pedagogisk…og det har sin grunn. Det kommer jeg tilbake til.
Bella & Gustav, min absolutte yndlingsbok!
Det er egentlig helt utrolig at denne boken ikke er mer utslitt enn den er. For denne boken måtte nok mamma lese mange, mange ganger. Bedre bok finnes ikke. Da jeg skulle lese denne boken til mitt tantebarn, på ca. 4 år da, måtte jeg nok holde tungen rett i munnen. Her finner man “språk” man ikke finner i dagens barnebøker. For eksempel Fy flate! og Hold kjeft!. Som i min munn ble “F…oisann!” og “Ti stille!”.
I denne boken kan de ta bussen hvor de betalte med en melketann og de kan gå inn til fremmede (de mente at tanta til Bella bodde der) uten at det sees på som noe særlig rart. De bli uvenner, men blir venner igjen (ja, det er vel kanskje et snev av pedagogikk i akkurat den historien). Nå står boken i min bokhylle, hvor den av og til taes fram for å tørkes støv av og leses litt i.
Den andre boken jeg husker mest, kan vel også beskrives som en av mine yndlingsbøker. Ja, det er Barnas Kirkebok. Den meget kjente 4-årsboka! Og det er denne jeg mener er den mest pedagogiske, som jeg kan huske. Og det sier seg vel kanskje selv? Mye av det er kanskje ikke engang pedagogikk, men kirkens syn på hvordan barn og mennesker skal behandle hverandre. For det er mye av det boken handler om.
Fru Eplekinn.
Mye av boken handler også om å samle frukt, bær og grønnsaker i kurvene til Lars og Liv. Innimellom krangler de, men det ordner seg til slutt. Jeg husker veldig godt Fru Eplekinn, poteten som lignet på et surt fjes, bærturen i skogen hvor de trodde de hadde gått seg ville, og bønnene/sangene foran hvert eventyr. Derimot husker jeg ingenting av fortellingene om Jesus som står lenger bak i boka…. Skal tro hvorfor? Mamma??
Jeg syns denne boken er så utrolig fint illustrert! En av de flotteste bøkene jeg vet om.
Før påska i år skulle jeg finne stoff om grunnen til at vi feirer påske. For barn. Jeg lette etter denne boka, men fant den ikke. Derfor fikk jeg låne 4 årsboka til en kollega av meg på jobb, datterens bok. Jeg ble litt satt ut av boka. Innholdet var flott det. Men gud bedre så mange farger! Jeg fant det jeg lette etter, men syntes ikke boka var verken fin eller bra. Noe var nok bedre før i tiden! Basta!
Den vesle vampyren
Denne boken har jeg alltid ment var en av mine yndlingsbøker. Ikke rangert like høyt som de andre, men likevel… Jeg var syk her om dagen og hadde ingenting å lese. Så jeg fant ut at jeg kunne jo lese denne boken, siden den sto der i hylla mi. Lettleselig stoff! Da fant jeg ut at jeg rett og slett ikke husket NOENTING!
Jeg husker veldig godt at jeg likte boka da jeg var lita. Men jeg tror kanskje min kjære bror hadde en større kjærlighet til boka, enn jeg. Uansett, den er veldig bra! Passer ikke for barn under 5-6 år (kommer litt an på hvor god fantasi ungen har..kanskje…hehe).
Den handler om en 10 år gammel gutt som heter Anton og en mange-år-gammel vampyr som heter Rydiger. Rydiger er også et barn, men likevel maaange år eldre enn Anton. Og Rydiger har en søster som er yngre enn han, Anna Den Tannløse. Hun drikker melk, ikke blod, fordi hun ikke har vokst inn i hoggtennene sine ennå.
Anton og Rydiger
En meget morsom og spennende bok. Jeg skjønner hvorfor vi likte den så godt etter å ha lest den igjen selv. For selv som “voksen” måtte jeg le innimellom, og lurte til og med på hva som kom til skje i neste kapittel.
Det er ikke bare lesbare bøker jeg husker best. Også sangbare bøker har jeg mange minner fra. Spesielt Den store barnesangboka! Det var en mang en sang i den boka som jeg rett og slett elsket. Men bare èn av sangene gjør meg fortsatt salig, og den heter Desertøren. Den er skrevet av Birgitte Grimstad (om jeg husker rett) og er rett og slett en utrolig vakker sang! Jeg fant den faktisk på YouTube. Teksten fant jeg også, så her kommer den:
Herr President, jeg skrev et brev jeg nu vil sende,
og får De tid, kan hende De leser dette brev.
For jeg har mottatt selv et brev fra militæret,
som sier jeg skal være ved fronten onsdag kveld.
Men jeg er ikke sendt til jorden for å drepe,
så meg kan ingen slepe i krig, herr president.
Beklager hvis det gjør Dem sint å lese dette.
Nå har De altså sett det: Jeg vil bli desertør!
I krigen har jeg selv sett far og brødre falle,
og selv forlot jeg alle de små som gråt farvel.
Min mor fant hvilested hvor ingen sprenggranater
og syngende soldater forstyrrer hennes fred.
De årene jeg satt som fange, tok de fra meg,
den kvinne livet gav meg, mitt hjerte har de tatt.
I morgen tidlig går jeg ut av huset førenn
det gryr, og stenger døren mot livets døde år.
Som tigger vil jeg gå på veiene i riket,
og der vil jeg predike for store og for små:
Si nei til dette hat som krigens lov vil fordre.
Nekt blankt å lystre ordre: Bli aldri mer soldat.
Herr President: Om blod har De nå talt for meget.
De bør gi Deres eget for slik apostel-tro.
Men tar de meg, så meld til hæren at jeg bare
kan skytes uten fare – jeg skyter ikke selv.
Og med den sangen avslutter jeg innlegget.
Tags: Barnas Kirkebok,barnebøker,Bella & Gustav,Den vesle vampyren,Desertøren
Categories: Dagligliv
7 Comments »
