I går braket det løs i Trondheim. Jeg la merke til at det ble så himla mørkt inne, og måtte skru på lys. Noe jeg ikke pleier å måtte gjøre så tidlig på denne tiden av året. Ute blåste det og det så ut som det regnet. Men det som så ut som regn, var hvitt pollen som ble blåst øst og vest. Jeg elsker jo torden, så jeg stilte meg opp på balkongen og ventet på at det skulle sette i gang.

Det lyste opp og jeg reagerte med å huke meg bittelitt ned. Som om lynet skulle treffe akkurat meg liksom… Instinkt sikkert. Så kom det beste: tordenet! Jeg elsker at jeg kjenner det i kroppen og at huset rister litt. Herlig! Det beste er at her jeg bor nå har jeg PRIMA utsikt. Femte etasje med utsikt over Trondheimsfjorden. Nice!

Egentlig er det litt rart at jeg liker torden og lyn så godt. Da jeg var lita, i to-tre årsalderen, slo lynet ned i huset vi bodde i. Vi bodde på toppen av en bakke, i en åpning i skogen..på en måte. To hele hus. På den tiden hadde man kanskje ikke verdens beste beskyttelse på sikringskap, og det fikk sikringskapet vårt svi for. Fryseren gikk også til dundas, det vil si motoren i fryseren. Alle lyspærer knuste og det kom gnister ut av kontaker. Dette husker selvsagt ikke jeg, men jeg har blitt det fortalt i senere tid. Vi satt visst og spiste middag under nedslaget.

Dette førte selvsagt til at jeg var livredd torden og lyn en god stund i ettertid. Jeg husker ennå at jeg klatra opp på første og beste voksne person hvis det plutselig brakte løs. Spesielt hvis jeg var ute og ikke var forberedt. Hvis jeg var inne når det tordnet og lynte, satt jeg gjerne under stuebordet. Jeg husker også at mamma kom løpende nedover bakken i tresko da jeg kom hjem fra skolen en dag. Det tordnet og lynte som bare det, og hun visste at jeg kom til å være livredd. Mamma til unnsetning! Godt hun ikke brakk ankler og bein i redningsaksjonen. Å løpe i tresko er kanskje ikke det lureste her i verden!?!?

Etterhvert ble jeg tydeligvis mindre redd. Og nå går jeg helst UT når det tordner. Enda bedre er det om floingen har startet. Da får man virkelig føle på kroppen at det er uvær. Er jeg rar?

Tanta mi gjør akkurat det samme som meg. Mora mi sitter helst inne i en stol med bena oppunder haka. Mormora mi skulle vel helst ha hatt helse nok til å kunne gjemme seg under stuebordet. Det er rart hvor forskjellig man er.

Tags: torden og lyn
Categories: Dagligliv
5 Comments »